UGLYFACE – Utfordring med premie

Jeg gir bort en bok og en dvd (begge brukt én gang). Jeg gir bort Idas dans av Gunnhild Corwin, fordi jeg med sikkerhet aldri skal lese den igjen. Jeg grein meg gjennom alle de 298 sidene, som handler om 18-årige Idas kamp mot kreft sett gjennom morens øyne. Historien er utrolig vakker, men fryktelig vond. Du orker ikke å lese den mer enn én gang, for å si det sånn. Jeg gir også bort The Reader på dvd, fordi jeg ikke har lyst til å se rumpa og titsa til Kate Winslet igjen. Jeg HATER seriøse nakenscener, fordi det er PINLIG. Det skal liksom være så himla vakkert. Grøss. Filmen er bra, fortjente sikkert en haug med Oscarnominasjoner.

BETINGELSENE FOR Å FÅ STÆSJET ER: Legg ut en ugly fugly grimase av deg selv i bloggen din, og link til dette (!) innlegget. Det skal være STYGT asså. Jeg er forbanna lei av å se alle de pene ansiktene deres (inkludert mitt eget) som er redigert tusen ganger i photoshop. Jeg trekker ut den verste/beste grimasen en eller annen gang i løpet av uka.

Kom igjen nå folkens! SELVIRONI er en fin ting. Jeg kommer til å ELSKE dere! Her er noen bilder til inspirasjon:

Ego boost

Se hva fineste Tonje har skrevet om meg i bloggen sin:

Må si meg helt enig med Tonje (som forøvrig blogger på phoebe.ipublish.no. Click it!). Dette er jo faktisk en av de bedre bloggene DU, ja du ja, har vært innom. Og nå skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet. Ved å trykke på dette ikonet..

..kan DU, ja nettopp du, få beskjed hver gang det kommer et nytt og deilig blogginnlegg. HELT GRATIS! Crazy, ikke sant? 72 har gjort det før deg, og hva er det? Jo, det er bra. So click that shit! Dere som ikke bruker bloglovin, kan få tilsendt blogginnlegg via e-post, ved å trykke på en eller annen funky knapp i sidemargen her. Lykke til.

Tusen takk, Tonje. Setter utrolig stor pris på de fine ordene. Digger deg!

Hipp hurra for Lise Nikita og Sofsen!

Lise Nikita fyller år i dag 7. februar, Sofsen 8. februar. Hipp hipp hurra! Jeg er stor fan av begge, så jeg hadde lyst til å meddele mine gratulasjoner med resten av bloggbobla. Begge skriver kjempegode tekster om ting som BETYR NOE! Det er derfor jeg liker dem så godt. Jenter med sterke meninger. Bloggene deres SKAL leses av enhver med respekt for seg selv. So click it!

Apropos Sofsen. Jeg er jo hennes største fan, så jeg kom til å tenke på en lol tekst jeg skreiv i mai 09 i den forrige bloggen min. Det begynte med at jeg fikk denne lolle kommentaren på en personlig tekst jeg hadde skrevet:

Først ble jeg litt lei meg, siden jeg syntes det var urettferdig å si noe så “slemt”, når jeg nettopp hadde skrevet en skikkelig emo tekst. Så tenkte jeg videre at det var vel egentlig ikke så ille å bli sammenligna med Sofsen, siden hun tross alt er et forbilde for meg og sikkert veldig mange andre. Jeg digger skrivestilen hennes, og blir veldig inspirert av den, akkurat som jeg blir inspirert av mange andre skrivestiler. Kommentaren fra den (ikke overraskende) anonyme Line, resulterte i et kåseri, som gjerne må leses:

Det er Sofsen og meg lissåm!

Hoppe, sa gåsa. Danse, sa reven.

Jo altså, jeg fikk en skikkelig treffende kommentar på mitt forrige innlegg om at jeg hermer etter Sofsen. Og jommen sa jeg smør, den traff jo midt på spikern! Jeg er jo Sofsenfan numero uno, og JA, jeg vil være Sofsen. I wanna walk like her, talk like her, but most of all, write like her. Shobee dobee! Bare for å poengtere hvor mye jeg ønsker å være som henne, slår jeg til med et kåseri. Snakk om å være kreativ! Det bare oser av originalitet og oppfinnsomhet av meg.

Jeg skal fortelle dere en liten hemmelighet, som dere nok kommer til å bli hårreisende sjokkerte over. Min plan her i livet er nemlig å overta Sofsens plass i bloggernes verden. Og det skal skje innen sommern er over. Så da er’e bare å kjøre på med problemstillinger. Må nesten skaffe meg noen problemer først da, så jeg har noe å skrive om. Ja, for historien jeg skrev i forrige innlegg var jo seff bare oppspinn. Sukkerspinn. Sa mannen. Jeg får vel skrive litt om politikk og sånt også da – må bare lese meg opp på forskjellen mellom Høyre og Venstre først. Detta skal bli så bra! Bare vent!

Jeg skal ikke bare bli den nye bloggdronninga, jeg skal bli den superhemmelige sjærsten til Talkie Walkie også. (Sjokk nummer to.) Jeg er superhemmelig forelska i Simen! Derfor må jeg trå til med litt Sofsenfaktor for å ha sjans. Både Sofsen og jeg er 1.71 cm høye på sokkelesten, har blondt hår, blå øyne og piercing. Alt jeg mangler for at Talkie skal tro at jeg er Sofsen, er en dobbel D-cup. Tenker jeg fikser det i løpet av de neste par ukene. Å herreguuud, jeg skal bli så digg. Like digg som Sofsen lissåm! Vips, så har alle leserne til Sofsen på magisk vis ny startside. Ida Bebida is the shit lizm. Jeg kommer til å bli så sinnssykt poppis! For jeg er jo helt vanvittig gira på å bli en av de store bloggerne. Bli kjendis. Dessuten skal jeg smyge meg sakte, men sikkert inn i hjerterota til Regine, og bli hennes nye bestis. Så skal vi pryde forsida av Dagbladet sammen.

I kveld skal jeg lese hvert eneste ord Sofsen noen gang har skrevet, bare for å bli mer som henne. Begge lever vi i “det skjulte” på den fantastiske bloggportalen blogspot hvor det er så uendelige designmuligheter. Ja, man kan faktisk velge mellom hele seks skrifttyper. Jeg har selvfølgelig valgt Trebuchet, for det er det samme som Sofsen har. Jeg er bare såå meant to be like her. Imorra skal jeg stikke på H&M og skaffe meg et sånt derre bånd til å ha rundt huet.

Uuups. Glemte nesten å nevne at jeg har lagt til meg en ræva stygg uvane. Neglebiting – også kalt tics. Dessuten banner jeg så hælllvettes mye, at man skulle tro jeg har tourettes. Huff, jeg får ta meg en telefon til mamma og snakke om problemene mine, i stedet for å lasse det hele over på dere. Jeg må uansett fortelle om blind daten jeg har skaffa henne til uka. Tror mamma trenger å liberaliseres litt. En ny, god venninne skader vel aldri?

Og til kjære Line med den fantastiske kommentaren: Om jeg noen gang har gitt deg inntrykk av at jeg prøver å være en annen enn Sofsen, så må jeg bare beklage. Kallenavnet mitt blant venner er Sophie (som i Cheerio Miss Sophie), så hvem prøver jeg å lure?? Ikke deg hvert fall! *hjerte hjerte hjerte*

Vi ligner så sinnsykt! Ikke sant?

Det ble jo noen kommentarer på det innlegget også, blant annet fra anonyme Line og Talkie Walkie:

Hihi. Nok en gang: Grættis med dan! Trykk HER og HER, og gi Lise og Sofie noen varme ord!

Vedmodig

I dag våkna jeg opp av lyden til den mørke, grove stemmen til Johnny Cash gjennom veggene. I Walk the Line og Hurt. I halvsøvne trodde jeg at jeg var i mitt barndomshjem i Skogforvalter Lies vei i Lillehammer, hvor jeg bodde fra jeg var ti til nitten. I helgene våkna jeg som regel opp til lyden av musikk, lyden av gode høytalere med mye bass i. Jeg pleide å ligge lenge og drømme at jeg var et helt annet sted, men det var trygt og godt å høre dagligdagse sysler og romsteringer fra underetasjen, hvor kjøkkenet og stua lå. Oppvaskmaskinens behagelige during, skirenn på TV og pappas brøl når Dæhli la på sprang, snømåkingen utenfra som skrapte i ørene og lillebroren min sine raske skritt mot en altfor lang dusj. Et helt vanlig familieliv.

Selvfølgelig er jeg et skilsmissebarn. Hvem er ikke det? De skilte seg da jeg var atten, så noe barn var jeg strengt talt ikke, og året etter flytta jeg hjemmefra. Allikevel er det litt vedmodig å minnes tilbake. Jeg var lykkelig med min familie. Det var oss fire (pluss noen til – to voksne halvbrødre). Mamma og pappa var alt for meg. Broren min og meg. Jeg liker ikke å bli klissete og emo, men jeg blir litt sånn når jeg tenker tilbake.

(teksten fortsetter under bildene)

Oss fire på en av våre mange turer.

Sitat broren min: “Je er en arbeidskar!”

Meg og mamma, haha. Her er hun noen år eldre enn det jeg er nå. 80-tallsstilen ruler da!

Det er rart å tenke på at de tingene man irriterte seg over den gang, setter man stor pris på nå. Hva om mamma ikke hadde vært streng de gangene jeg skulle på bygdefest? Hva om pappa ikke hadde brydd seg om karakterene mine? Hva om de ikke hadde tatt oss med på alle de uendelig lange skiturene? Jeg ville vært en narkoman drop-out uten muskler. Greit, kanskje ikke så ille, but you get the point. Jeg ville vært en annen om det ikke hadde vært for dem. Jeg hadde tross alt fortsatt bare vært en liten komet i verdensrommet.

Jeg er på ingen måter lei meg eller skuffa over at foreldrene mine skilte seg. Det var best slik for alle parter. Allikevel tenker jeg av og til på hvordan det hadde vært om vi fortsatt hadde vært en familie på fire (pluss noen til).

How bout you? Lykkelig barndom? Skilsmissebarn?

Klok av skade

Takker og neier for alle de flotte kommentarene på innlegget “Om å erkjenne sitt eget nederlag”. Jeg fikk en lang og klok kommentar fra min kjære venninne Trine, hvor hun snakker ut i fra egne erfaringer om hva man bør og ikke bør gjøre dersom man går på en mental smell.  Jeg ser at jeg allerede har gjort alle de tingene man ikke bør gjøre, derfor velger jeg å dele Trines kommentar med dere, i tilfelle noen skulle gå, ja, nettopp på en smell:

Høres ut som du har gjort som så mange andre før deg; gått på en liten smell. Det er fort gjort, når ting baller litt på seg. Du får ikke samlet deg på fritiden, og bruker den ekstra energien på å holde deg oppe på jobben, men så viser deg seg at den ekstra energien du trodde du hadde, faktisk ikke er der. For du er ikke noe supermenneske du heller. Og når man ikke får ladet batteriene på fritiden, samtidig som man suges enda tommere på jobb, så sier det stopp før eller senere.

Har det først skjedd, så hjelper ikke noe annet enn å ta seg fri og ta seg god tid til å lade opp igjen. Men det er et par ting du må huske på.
1. IKKE tenk jobb. Jobben klarer seg fint uten deg, ingen er uunnværlige på jobben. (litt trist, men fortsatt sant).
2. IKKE sitt hjemme og stirr i veggen. Da blir du bare sittende og tenke og føle deg ensom, alene og utilstrekkelig. Ikke bra.
3. IKKE snu døgnet totalt. Det er ikke bra for kropp og sinn, og det blir et par tunge dager på jobb når du er tilbake igjen!

Så hva kan du gjøre? Tiltakslysten er lik null, humøret er lik null, selvfølelsen er lik null. Alle andre du kjenner er på jobb og har et liv, mens du har ingen å finne på noe med.

Først starter du med å være god med deg selv. “Trinekos” kaller jeg det, og innebærer ting som å ta fotbad, ansiktsmaske, eksperimentell sminking, hårkur, fuktighetskremer av alle slag, et glass vin (ETT glass) og feel-good-filmer eller mine favorittserier på TV. Kanskje litt klimpring på gitar.. Eller rett og slett å ligge på sofaen og høre på musikk. Du som har badekar burde kunne kose deg masse! Smink og pynt deg litt, så føler du deg fresh og fin. Det hjelper litt på humøret.

Neste skritt er å komme seg ut! Ut i skogen, opp i trærne! Gå en tur, eller aller best: jogg deg en tur! Det hjelper mot innvendig rastløshet, pluss at når du kommer inn igjen, så vet du at du har vært flink og trent! En gåtur er også trening!

Føler du deg litt bedre når det er rent og ryddig rundt deg? Det gjør nok de fleste, men GUD SÅ KJEDELIG! Sett på musikk og dans og syng deg gjennom ryddinga. Jeg elsker å lese bøker, men har sjelden tid til å sette meg ned med en god bok. Lydbok er tingen! Du får litterær input, tankene svever over til andre ting, samtidig som du kan gjøre “fornuftige” ting som å rydde, slappe av på sofaen eller gå en tur. (Er litt usikker på om lydbøker utgjør den beste “treningsmusikken”, men er boka skummel nok, så løper du kanskje litt fortere? Har ikke prøvd selv, men vil gjerne høre om andres erfaringer på dette punktet).

Og ikke minst, så hjelper det å snakke om det. Få all drit ut av systemet en gang for alle. Gode venninner (og vin) er perfekt for dette.

Dette, pluss mange andre småting, er det som får deg opp igjen på normalt nivå. Eller, det fungerer i allefall for meg. Trikset er å finne hva som fungerer for DEG. Gjør ting du vet du blir glad av. Gjør MYE av det, og tenk på deg selv. Så kommer energien og gleden etterhvert tilbake.

Det verste du kan gjøre er ingenting. Vil du være på bunn og ha det kjipt hele tiden? Hvis svaret er ja, så se bort i fra alt jeg har skrevet over. Er svaret nei, så er det på tide å ta litt tak og jobbe seg opp igjen. Det er tøft, men det er den eneste utveien. Innimellom kan det ta lang tid, og du vil oppleve nedturer igjen. Trøst deg med at for hver nedtur du opplever, så jobber du deg “høyere” opp igjen, slik at neste nedtur ikke fører deg helt ned i kjelleren igjen.

TA LITT VARE PÅ DEG SELV. Vær god mot deg selv.

Det finnes uansett mange grader av smeller og nedturer. Noen ganger skal det mye til, andre ganger skal det lite til. Det noen ser på som bagateller, kan andre oppleve som et enormt problem. Årsaken spiller ingen rolle, følelsen nedturen gir er den samme for alle. Du må bare ikke bli liggende nede. Da har du tapt.

Det finnes noe positivt med det meste. Har du først gått på en smell, får du mer forståelse for andre som har gjort det samme, du innser at du også har grenser for hva du makter. Du får litt mer livsvisdom. Neste gang du kjenner det begynner å bli litt mye, så vet du at det er på tide å roe litt ned. Og kanskje du har noen velvalgte ord å bidra med når noen du kjenner har en vanskelig periode. Og ikke minst; etter timer med pleie av hud og hår, så ser du rett og slett SMASHING ut.

PS. Når du kjenner at det begynner å bli deilig å ha fri, DA er det på tide å komme seg på jobb igjen.

Noen ganger er det også digg å bare gi litt faen!

Linsefail

Hey peeps, I need your advise!

På søndag våkna jeg opp fyllesjuk og gæern, med hodepine og øresus – en helt vanlig søndag med andre ord. Av merkelige grunner lå jeg i pysjen…. under dyna, med hodet på puta! Og da jeg fikk stavra meg inn på badet, så jeg i speilet at all sminken var fjerna! Unormalt. Senere på dagen ble jeg plukka opp av ei venninne jeg skulle tilbringe daffedagen med. Hun kjørte straka veien til nærmeste butikk, hvor vi skulle kjøpe brokkoli, gulrøtter og creme fraishe. På vei inn i butikken grep jeg fatt i lommeboka mi, bare for å konstatere at jeg hadde penger, og da oppdaget jeg med gru at Visakortet mitt var borte. I panikkens anfall fikk jeg venninna mi til å kjøre meg hjem igjen, for å lete etter kortet. Jeg pleier så og si aldri å miste noe som helst, grunnet ekstrem kontroll (!), men Visa-kortet har jeg faktisk mista kanskje TRE ganger i mitt liv. Jeeez!

Hjemme lette jeg igjennom vesker og lommer, og fant heldigvis kortet stukket ned i lomma på kåpa mi. Hurra, alle sorger slukket. MEN! Jeg tok et siste blikk ned i veska mi, og der lå kameraet mitt med linsa stående ut, som i ready-to-shoot. Jeg utbrøt et lite hvin, eller.. et forskrekket hyl var det vel, og trykket på On/Off for å få linsa inn i kameraet igjen. LINSEFEIL, lyste det mot meg, før jeg prøvde å presse linsa inn med makt. Linsa ville ikke rikke på seg, og jeg så med ett alle de fantastiske fyllebildene jeg hadde tenkt å vise bloggen, fare ned i dass. Fakk. Et liv uten kamera, er som et liv uten blogg, altså meningsløst. Så ja, dere som er smarte nok til å skille plommen fra hviten, har kanskje skjønt at jeg trenger et nytt kamera, slik at livet mitt kan bli komplett igjen. Kan dere komme med et godt tips? Hvilket kamera har du? Det er ikke vits i å legge ut om speilrefleks og sånne avva greier, siden jeg er en typisk partyfotograf og trenger et lite kompaktkamera til den søte, lille veska mi. Det må ta gode bilder da.

PS. Har lagt inn en Rating-sak under hvert innlegg, så nå kan dere vurdere innleggene fra 1 til 5 stjerner, helt anonymt. Grreat! Dette innlegget fortjener 5. MINST.

Om å erkjenne sitt eget nederlag

Jeg føler jeg har vært tom for ord i det siste, og bloggen har blitt litt svadapreget, men plutselig kom det til meg. Jeg må skrive om det å erkjenne sitt eget nederlag. Om å innse sine egne begrensninger, frustrasjoner og tap. Jeg tror de fleste vil kjenne seg igjen.

Jeg vil begynne å snakke ut i fra mitt eget ståsted, så dere får høre hvordan det ligger an. Januar måned var ikke særlig snill med meg. Eller, jeg var kanskje ikke så snill med meg selv. Jeg sov dårlig omtrent hver eneste natt, noe som førte til at jeg var uopplagt og tiltaksløs på jobb. Hver kveld lå jeg i senga mi og grublet og tenkte på alt mellom himmel og jord, og når jeg endelig sovnet hadde jeg mareritt, som etterlot en ekkel følelse i kroppen gjennom resten av dagen. I tillegg var det mye å gjøre på jobb, mye stress og støy (jeg tilbringer dagene sammen med en flokk 3- og 4-åringer). Selv om situasjonen på jobb sikkert ikke var noe å stresse over, følte jeg frustrasjonen gripe tak i skuldrene, i magen og i hodet. Jeg hadde null energi og ingen ekstra batterier på lager. Jeg pressa meg selv, for å unngå at jobbsituasjonen skulle bli enda verre ved at jeg ble hjemme. Jeg nektet vel egentlig å innse at jeg ikke klarte å yte maksimalt.

Lederen min derimot merket at jeg ikke hadde det bra. Hun rådet meg til å ta noen dager fri, og sammen ble vi etter en lang stund enige om at det var for det beste. Etterpå var jeg nedfor fordi jeg ikke greide meg bra nok i jobben, men også letta over at jeg endelig kunne tenke og gruble til jeg hadde tenkt og grubla ferdig, uten å måtte ha det hengende over meg at jeg snart skulle opp og stå. Jeg har aldri vært den som depper over lengre tid, men nå fikk jeg litt av smaken på hvordan det må være å ha en psykisk diagnose. Det smakte ikke godt.

La meg ta et annet eksempel på erkjenning av nederlag. Et bedre eksempel. Jeg har ei god venninne som lider av en medfødt muskelsykdom, som gjør at hun ikke kan gå. Hun ser ut som alle andre, oppfører seg som alle andre og er på alle måter “normal”, om man kan si det på den måten. Den eneste avvikende forskjellen er at hun sitter i rullestol. Hun har hele tiden studert og arbeidet hardt, slik som de fleste andre, og har aldri fått noen spesiell særbehandling pga. funksjonshemningen. For ikke så lenge siden fortalte hun meg at hun ville søke om å bli 50% uføretrygda, fordi hun ikke makter å jobbe 100%. Hun hadde prøvd å jobbe fulltid en sommer, og aldri hadde hun vært så sliten som da. Alt hun gjorde var å sove etter jobb, og følte hun ikke hadde noe liv utenom jobben. Venninna mi er avhengig av å trene for å opprettholde de få musklene hun har, og hvis hun skulle hatt en fulltidsjobb, hadde hun ikke hatt krefter til overs til å utføre en treningsøkt. Hun sier det er utrolig kjipt å innse at hun ikke kan klare seg så godt som hun gjerne vil, men at det er nødvendig for helsa sin skyld. Jeg synes hun er modig. Ikke nok med at hun har levd med et “tap” hele sitt liv, men hun innrømmer sine egne begrensninger og takler sine egne nederlag og skuffelser med hodet hevet.

Det er lett å glemme at det kan være vanskelig å fortelle verden at man “ikke duger, ikke er bra nok, ikke klarer å gjennomføre”. Jeg tror veldig mange har et forvridd syn på hvordan det er å være f.eks. uføretrygda. Jenny Skavlan kom jo med årets sitat for en liten stund siden;

Nå skal jeg ikke bagatellisere problemene deres, men hjelper det å sitte hjemme og stirre i veggen? Jeg tror ikke du blir noe friskere av det. Jeg er ikke en som låser meg inne og er deppet, selv om det har vært mye til tider. Jeg har for eksempel røket ut av «Skal vi danse»

Jeg tror dette er en utbredt holdning blant det norske folk. De uføretrygdede. Sofasliterne. De som snylter på skatten. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes mange som ønsker å sitte hjemme dag etter dag. Det er ikke kult, tøft, fint eller bra å ikke klare å forsørge seg selv, å ikke klare å utføre jobben sin på en ordentlig måte eller å få status som “ufør”. Hør på ordet. Ufør. Arbeidsudyktig. Invalid. Jeg er kanskje litt som Jenny Skavlan når det gjelder psyken (-”depresjoner” går fort over), men jeg bagatelliserer ikke sykdommer, slik hun åpenbart gjør. Noen ganger hjelper det faktisk å sitte hjemme og stirre i veggen! Å komme seg vekk en stund, å bare være.

Å erkjenne et nederlag er som å få lufta sugd ut av en. Man blir tom innvendig, og føler seg håpløs, udugelig og maktesløs. Kanskje sliter man med dårlig samvittighet ovenfor jobben, samfunnet eller familien sin. Jeg har støtt på mange bloggere som sliter med litt av hvert av problemer, som gjør dem ufør i hverdagen. Les gjerne bloggene til Lise, Liljen eller Thea, som alle tre skriver fantastiske tekster om psykiske lidelser. I tillegg vil jeg nevne Tones gjesteinnlegg “Gi meg en gips!” på phoebe.ipublish.no, hvor hun skriver om sin vonde hverdag.

Å innse egne begrensninger, kan være både vanskelig og vondt, men også helt nødvendig for å finne den riktige veien videre. Det finnes alltid en løsning der ute. Tunge tider kan komme når som helst, helt uventet. Det kan skje den beste. Jeg vil avslutte med de fineste ordene fra verdens fineste person:

Tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen!

Dagens rosablogging

I dag var jeg på shopping og kafé med GayPal. Cappuccino og latte. På bordet ved siden av satt Odd Einar Dørum (tidl. justisminister) og snakka om Taliban og Facebook med en FrP-politiker. Starstruck. Nå skal jeg på fest med venninna til Paris. Ingen lever et så vellykket og fantastisk liv som meg. God helg, suckers. Tata!

DAGENS KJØP

T-skjorte: Cubus 99,-
Kjole: Indiska 199,-
Sjal: Indiska 79,-
Bok: Norli 149,-

To lol, or not to lol?

Når jeg er veldig, veldig overtrøtt, noe jeg er nå, blir jeg ekstremt fnisete og har verdens teiteste humor. I natt sov jeg så mye som en og en halv time, og nå sitter jeg her og lager teite Hvorfor-vitser ut av forskjellige bloggnavn. Tenkte jeg skulle dele de med dere, siden dere har kjempedårlig humor.

Først, ego ego ego: Hvorfor kan ikke du falle, når Ida Sundmoen Dahle? Eller: Why can’t you go, when Frk. Speilvendt? Sykt bra. Resten av vitsene er så som så:

Hvorfor kan ikke jeg bøye, når Omana Bender?
Hvorfor kan ikke jeg fryse litt, når Sofie Frøysaa?
Hvorfor kan ikke jeg skrive shit, når Benedikte Bull?
Hvorfor kan ikke jeg padle, når Guro?
Hvorfor kan ikke jeg se Island, når Lise Hetland?
Hvorfor kan ikke jeg være, når Voe?
Hvorfor kan ikke jeg ri, når toppbloggere? (eller Sinnsyke André?)
Hvorfor kan ikke jeg boble, når bloggbobla?
Hvorfor kan ikke jeg gå av veien, når William Viker?
Hvorfor sparker ikke min idé, når Tones tankesprell?
Hvorfor kan ikke jeg blande korta, når Regine Stokke?
Hvorfor kan ikke jeg være b, når Linnéa?

Challenge of the year: Skriv en hvorfor-vits i kommentarfeltet, og den vil bli posta i et senere innlegg! Vi må jo dele vår dzeilige humor. Jeg stemmer forresten for at lol skal bli et verb! Å lolle, loller, lolla, har lolla. Sykt lol.

VERDEN I BILDER:

Lag dine egne på Photofunia.com.

Topplisten, Søkemotoren og Sterke meninger

I går var jeg visst på 17. plass. Lucky me! Dette må feires! Regner med at de fleste har hørt om bloggtreffet 9.-11. april? If not, meld deg på hos Reidunbeate.com eller MonicaChristine.net! Regner med at jeg ligger på toppen over både Fotballfrue og Heidi Alexandra innen den tid. Takk til alle dere som realiserer drømmene mine om å bli akkurat som Voe og Wulff!

Jeg må også huske å fortelle dere at jeg har forbedret blogglisten min under BlogLove, hvor de aller fleste av dere vil finne navnet deres. Bloggene som inspirerer meg mest, har fått en liten beskrivelse. Si fra om du ikke står på lista! Jeg har gullfiskhjerne, som mange av dere vet.

Siste nytt i søkemotoren: SYMPATI! Jeg synes folk er fine, jeg. Enten om de hater meg eller synes jeg er zexy. Takk Trine! Nå kan jeg endelig sove trygt og godt med hodet på min lille pute, uten å våkne skrikende til en altfor realistisk drøm om å bli trakassert av Tirsdagsklubbmannen. Sukk. I owe you big time!

Sterke meninger. Tusen takk til alle som delte sine meninger i forrige innlegg! Kjempegøy! Her kommer en liten oppsummering av de 18 som svarte (inkl. meg):

Pels: Én person er sånn passe for bruken av pels (“Jeg er FOR alt faktisk. Men med pels mener jeg ikke sånn pels-farmer osv, men arver man en mink sier man ikke nei takk..”), mens noen synes det er greit om det skjer på en naturlig måte, som f.eks. at en ku faller om, eller samenes bruk av reinsdyrsskinn. De aller fleste er strengt imot pels.

Aktiv dødshjelp: Fem av oss er usikre og trenger mer info om saken. Resten er for! Siden noen av oss ikke er så smarte som resten, kunne jeg gjerne tenke meg at noen av dere smartinger skriver et blogginnlegg om det. Gjesteblogge hos Frk. Speilvendt, anyone?

Dødsstraff: 15 stykker er veldig imot, noen fordi de vil at “jævlene” (LOL) skal leve resten av sitt liv i skam, og noen fordi de mener at vi synker ned på samme nivå som f.eks. en morder. Selv mener jeg at fengselet burde vært utstyrt med bassenger fulle av skorpioner og larver, som fangene må bade i hver dag. To personer var for dødsstraff, blant annet fordi man bør “skremme personen med dødsstraff før det [forbrytelsen] skjer”.

Abort: Alle som én er enige om at abort skal være selvbestemt, men at det ikke burde brukes aktivt som prevensjonsmiddel.

Ekteskapsloven: Heldigvis ingen homofober her i gården. “Love and peace, man!” – Liseliten. “Ja til at alle mennesker skal kunne gifte seg men hvem dem vil. Gift deg med en hest om du liker det for min del.” – Gudrun Jona. Når du nevner det, Gudrun, så veit jeg om ei dame som gifta seg med Berlinmuren! True story.

Legalisering av hasj: Her var det ganske delte meninger. 11 stykker er imot legalisering, rett og slett fordi vi ikke er så hypp på et Norge som Amsterdam. Fire personer er for legalisering, blant annet fordi “hasjrøykerne sitter hjemme og spiser og ser på film, ingen skade skjedd.” Hasjtilhengerne bruker ofte “Jamen, dersom alkohol er lovlig, bør hasj være lovlig”-argumentet. Ja, praktisk talt burde vi nok bare forby alkohol fra nord til sør! Tre personer er usikre i sin mening. Jeg har kjempelyst på et gjesteinnlegg om denne saken (you know who you are!).

Hest er best! Bilde tatt på skitur her om dagen.